Helt sentral i uretten er GRL §110. Den rike dokumentasjon fra grunnlovsarbeidene står i grell kontrast til de subtile prosessene rundt UDI sitt ikke sporbare direktørmøte 19.02.2003 og skattedirektoratets pressemelding 13.01.2011 som førte til at en kjent skattefeil på mange hundre millioner ble skjult i en årrekke.

I denne artikkelen viser vi at:
§110 omfatter ureturnerbare asylsøkere
§110 kan leses bokstavelig
§110 er juridisk bindende, og ikke bare en programerklæring
§110 inneholder et forbud mot å hindre arbeid

§110 omfatter ureturnerbare asylsøkere

Paragrafen omfatter alle arbeidsdyktige mennesker som befinner seg på norsk territorie, og som derfor er underlagt norsk jurisdiksjon.

§110 er plassert i kapittel E i grunnloven – «Menneskerettigheter». Menneskerettighetene er verdenssamfunnets reaksjon på Holocaust, og §110 ble vedtatt i samme ånd. Fortsatt var minnet fra sommeren 1940 om nazistenes yrkesforbud for jødiske advokater og leger levende. Konsekvensene av å ta livsgrunnlaget fra jødene -de uønskede – livsgrunnlaget var ikke glemt, selv om uretten skulle utvikle seg enda sterkere og sjokket bli enda større med utryddelsene.

Stortinget hadde et forslag til behandling som ville redusert innholdet i §110 fra menneskerettighet til borgerrettighet.
«Enhver arbeidsdyktig Statens Borger bør have saavel Ret som Pligt til at arbeide for sit Udkomme».
Forslaget ble fremsatt av Einar Stavang, men ble forkastet av stortinget med ordlyden:
«Det av representanten Einar Stavang fremsatte forslag til ny §110 i Grunnloven, forslag nr. 22 i Dok, nr. 11, 1952 — bifalles ikke.»

Det er en utbredt feiloppfatning at grunnloven gjelder nordmenn og ikke utlendinger. Verken politi, påtalemyndighet eller domstoler har noensinne hevdet noe slikt. Unntakene som bekrefter regelen er grunnlovsparagrafer som spesifikt begrenser innholdet til en mindre gruppe mennesker enn dem under norsk jurisdiksjon, eksempelvis §50: «Stemmerett ved stortingsvalg har norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valgtinget holdes.»

Påtalemyndighetens to argumenter som likevel ligger bak straffeforfølging av hvitt arbeid i saken mot Viste / Plog AS ble oppgitt å være:

  • Grunnlovsparagrafen er bare en programerklæring og har ikke andre aspekter
  • Mennesker uten gyldig arbeidstillatelse er ikke å anse som arbeidsdyktige mennesker

§110 kan leses bokstavelig

Rettskildelæren plasserer lovteksten helt sentralt. Som fortolkningselementer kommer forarbeider, høyesterettsdommer og andre faktorer. Lovgiver var meget bevisst på dette da ordlyden «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette…» ble vedtatt i 1954.

11.12.1952 avviste stortinget et forslag til en grunnlovsbestemmelse med ordlyden «Ethvert arbeidsdygtigt Menneske har Ret og Pligt til at arbeide for sit Udkomme.» Til tross for at et samlet storting var enige om intensjonen med forslaget ble det likevel forkastet fordi selve lovteksten ikke kunne leses bokstavelig. Hensikten var ikke «å lovfeste en juridisk rett for den enkelte arbeidsløse til å kreve seg tilvist arbeid av det offentlige», og lovteksten var derfor misvisende. Hensikten var heller ikke å åpne for tvangsarbeid.

Men dei står då der med sitt nakne innhald og vert lesne slik som dei står der. Den nye $110 ville verka villleiande i den forma framlegget har, det må vel alle vera heilt samde i, for vi har frå Justisdepartementet og like eins frå fleirtalet i nemnda fått dei sterkaste uttrykk for at det ikkje er meininga å skapa nokon rett for den einskilde til arbeid. Heller ikkje skal samfunnet i og med ein slik paragraf ha rett til å påleggja plikt for nokon annan. Med andre ord: Det er ikkje uttrykk for det ein vil ha sagt, det som her vert forma, det er uttrykk for noko ein ikkje vil ha sagt. Og det kan då ikkje vera slik evneløyse hjå dei som skal gjera framlegg til grunnlovsreglar og vedta dei, at dei ikkje kan forma reglane slik at dei gjev uttrykk for det ein meiner med reglane.

VALEN på stortingets talerstol 11.12.1952 (s. 3237)

Ordlyden «Ethvert arbeidsdygtigt Menneske har Ret og Pligt…» representerte ikke meningsinnholdet, og ble derfor forkastet av lovgiver i 1952.

Ordlyden «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette…» ble vedtatt av lovgiver i 1954 nettopp fordi formuleringen representerte meningsinnholdet.

Grunnlovens §110 er altså ikke en villedende formulering framsatt og vedtatt evneveike politikere, jamfør Valens utsagn. Paragrafen står der med sitt nakne innhold, og må leses slik den står.

§110 er juridisk bindende og ikke bare en programerklæring

I hovedforhandlingen mot Viste / Plog AS argumenterte påtalemyndigheten for at §110 kun var en programerklæring. Forsvaret hevdet at bestemmelsen også hadde andre aspekter, deri et forbud mot å hindre. Påtalemyndigheten gjentok at den kun var en programerklæring. Også denne gang med trykk på ordet kun.

Grunnloven er juridisk bindende. I tillegg har den også andre funksjoner. Den er eksempelvis identitetsdannende og samlende, slik vi ser det 17. mai. Mange paragrafer har også funksjoner som programerklæringer – de bærer politiske målsettinger. Det reduserer ikke deres juridiske betydning.

Forarbeidet til §110 viser også dette. Da forslaget «Ethvert arbeidsdygtigt Menneske har Ret og Pligt..:» ble forkastet i 1952, var nettopp den juridiske virkning av en lovtekst som ikke kunne leses bokstavelig hovedårsaken til at forslaget ble avvist av stortinget:

Men ein ting er å setja eit uttrykk i eit program, eit partipolitisk program – noko anna er det å bruka
dei same orda til tekst i Grunnlova. Det er heilt ulike ting.
Justisministeren festa seg serleg ved at mindretalet hadde
peika på plaseringa av denne paragrafen. Ja, det er plaseringa saman med den forma framlegget har. Saman med dei andre paragrafane som står i same bolken, og som er forma på tilsvarande måte, må kvar og ein lesa dette som bindande juridiske rettsreglar.

VALEN på stortingets talerstol 11.12.1952 (s. 3237) – OM ÅRSAKEN TIL AT FORSLAGET IKKE KUNNE FÅ STØTTe

Flertallets talere viste til Justisdepartementets uttalelse om at den ikke umiddelbart stifter rett og plikt for det enkelte individ. Den som i en tid med arbeidsløshet forgjeves har søkt beskjeftigelse kan ikke under henvisning til Grunnloven kreve seg anvist arbeid og i det tilfellet sette kravet gjennom ved domstolene. Den foreslåtte grunnlovsparagraf får derfor karakteren av en programerklæring.

Mindretallets talere viste til at paragrafen var plasert i det avsnitt i Grunnloven som inneholder vikelige rettsregler som individene kan gjøre bruk av ved domstolene, også overfor lovgivningsmakten og var redd for at det vil skape illusjoner om at de har fått en virkelig rett.

Innstillingen til stortinget 05.11.1954 (s. 585) – om grunnlovsforslaget – programerklæringen – som ble avvist i 1952

Alle politiske partier har påtatt seg programforpliktelsen som svarer til innholdet i den aktuelle grunnlovsparagraf. Grunnlovsfestingen hever partienes programløfter opp på et høyere plan, og gjør dem til samfunnets bindende tilsagn til sine borgere. Alle som velges inn på Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg. Deri ligger en større realitet og et dypere alvor enn de mer generelle løfter politikerne avlegger i sine programmer. Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.

Innstillingen til stortinget 05.11.1954 (s. 585) – om direktivet og det bindende tilsagn som ble vedtatt i 1954

Påtalemyndighetens synspunkt om at §110 kun er en programerklæring er forårsaket av at den gjeldende grunnlovsbestemmelse sammenblandes med det grunnlovsforslaget som ble forkastet i 1952.

Forslaget som ble forkastet i 1952 blir gjentatte ganger omtalt som programerklæring i innstillingen i 1954 , og ble derfor forkastet. Grunnlovsbestemmelse som ble vedtatt i 1954 blir i innstillingen i 1954 ikke omtalt en eneste gang som programerklæring. Det blir presisert gjentatte ganger at den er noe mer enn en programerklæring. Den mest brukte betegnelse var «direktiv med adresse til statens myndigheter», altså noe helt annet enn en uforpliktende programerklæring,

Jeg finner grunn til å minne påtalemyndigheten og domstolene om at lovforslag som forkastes ikke tilhører rettskildene. Mens lover som blir vedtatt tilhører rettskildene. §110 er mer enn en programerklæring, og påtalemyndigheten bør oppgi kildene for sitt synspunkt.

§110 inneholder et forbud mot å hindre arbeid

Alle som velges inn på Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg. Deri ligger en større realitet og et dypere alvor enn de mer generelle løfter politikerne avlegger i sine programmer. Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.

Innstillingen til stortinget 05.11.1954 (s. 585) – om forbudet

Tilsvar fra riksadvokaten

Riksadvokaten er oppfordret til å gi et tilsvar til denne artikkelen. Svaret vil bli publisert her.